Jeg hadde en liten flekk på leggen som mamma maste om at jeg måtte få sjekket. Jeg hadde hatt den der lenge, i hele oppveksten, tror jeg. Men jeg var ikke interessert i å dra til legen for å få sjekket den. Da jeg var 15 år fikk jeg mitt første utbrudd. Jeg hadde opplevd mye stress i en periode og gikk til fastlegen, som stilte diagnose og henviste meg videre til hudlege.

Brevet fra Rikshospitalet kom raskt, men timen var langt frem i tid. Jeg måtte vente i hele to måneder. I ventetiden fikk jeg nyttig informasjon fra fastlegen, og jeg begynte på lysbehandling. Men jeg fikk ikke noe særlig opplæring i å bruke kremer og salver. Det førte til at jeg fikk overbehandling med kortison, og i dag har jeg fortsatt arr og tynn hud på armen på grunn av kortisonbehandlingen.

For meg ble behandlingsreise til Gran Canaria redningen, som jeg fikk tilbud om fra en spesialist. Da lærte jeg om kremer, egenbehandling og livsstil, og nå lever jeg sunnere. Jeg spiser mager kost, og minimalt med sjokolade. Selv om det er ingenting som slår Freia melkesjokolade, er det ikke verdt det, for mye sukker fører bare til nye utbrudd. Etter at jeg la om kosten, er psoriasisen blitt mye bedre. På Gran Canaria ble jeg kjent med andre som har psoriasis, og det gjorde sterkt inntrykk å høre andres erfaringer med sykdommen.

For meg har livet med psoriasis gått greit. Før hadde jeg fysiske utfordringer når utslettet begynte å blø, og det skjedde ofte når jeg tok sklitaklinger i fotball. Men nå har jeg lært å leve med dette, og jeg har bare opplevd støtte og aksept fra folk rundt meg. De to første ukene etter at jeg fikk påvist psoriasis var vanskelige. Jeg dekket meg til så godt jeg kunne, men det var umulig å gjemme seg i fellesdusjen etter fotballtrening. Kameratene mine spurte hva utslettet var. Da jeg sa det var psoriasis, svarte de bare «ok». Det var sånn sett overraskende lite som skulle til før den saken var ferdigsnakka.

Av Mohammed Omar (22) fra Oslo

Owe Stangeland (54) sitter i et møtelokale i Kondomeriets kontorer i Oppegård der han jobber. Den tidligere forbundslederen i Psoriasis- og eksemforbundet fikk vanlig psoriasis da han var 13 år gammel. Siden den tid var han lagt inn på sykehus for behandling årlig og var på minst en behandlingsreise årlig i mange år.
– Jeg har en spesiell type psoriasis, generalisert pustuløs psoriasis med erytrodermi og psoriasisartritt. Jeg får væske i psoriasisen, og dermed blir det en del vann og feber. Det er forholdsvis enkelt å behandle på sykehuset, men ikke egenbehandlingen. Jeg har brukt mye Methotrexate og cellegift.
Da Stangeland var 27-28 år fikk han diagnosen psoriasisartritt, som regnes som en følgesykdom av psoriasis.
– Og så begynte det å balle på seg. Jeg var ufør i seks år fordi det ikke var noe behandling jeg kunne få, og de behandlingsformene som fantes ikke fungerte godt nok til at de kunne holde meg så frisk at jeg kunne jobbe, forteller han.

Forsøk med biologisk medisin

Så fikk Stangeland være med på et forsøk med det biologiske legemiddelet Enbrel, og etter tre uker var han frisk.
– Biologisk medisin ble svaret på psoriasisen, men det hjalp ikke på artritten. Så jeg ble tatt av Enbrel og gikk over på Humira. Det har jeg gått på siden.
Men så kom det flere følgesykdommer.
– Jeg begynte å få mage, som ikke hadde med alder å gjøre, og jeg fikk hjerte- og karproblemer. Det ble undersøkt om det var noe familiehistorikk på dette, men det var det ikke og dermed var det større sannsynlighet at det var en følgesykdom.
Som 39-åring fikk han sitt første hjerteinfarkt, og han har hatt tre infarkter etter det.
– Når du først har fått problemer med hjerte og kar, så baller det gjerne på seg med høyt blodtrykk og fortetninger i årene. Flere årer er blitt blokket ut, og nå har jeg en åre som jeg sliter med, sier han og peker på halsen.
– Av og til «snur» hovedpulsåren på halsen på venstre side seg og ikke går opp til hjernen. Jeg blir svimmel og må legge meg ned.
Han vet ikke om dette skyldes følgesykdommer av psoriasis eller artritt eller bivirkninger eller langtidseffekt etter mange år med medisinbruk og eksperimenter.
– Det er usikkert om det er følgesykdom, og det kan godt være en kombinasjon, sier han.

Balanse og valg

– Hvordan forholder du deg til alle sykdommene?
– Du må gjøre noen valg. Enten kan jeg gå på medisinen som kanskje har forårsaket dette, og jobbe og ha et sosialt liv. Eller skal jeg kutte ut medisinene og ikke jobbe og ikke ha et sosialt liv.
Selv synes Stangeland valget ble ganske klart for ham.
– Det er ikke så lett, men jeg har en datter og en sønn som jeg vil se så lenge som mulig. Så får jeg heller akseptere at livet blir litt kortere enn hvis jeg bare hadde sittet hjemme.
Han opplever dette som en balanse i dag, og det gjelder også røyking. Etter det første hjerteinfarktet sluttet han å røyke, men begynte etter hvert på igjen.
– Legen min sier at det ikke røykingen som forårsaker det du har i årene. Det er andre ting. Men det gjør det ikke bedre.
Det samme gjelder trening, og han spiller golf så mye han kan.
– Golf er den beste mosjonen. Det varer lenge og det er variert, og du bruker de fleste musklene. Dessuten er det fantastisk å komme seg ut. Jeg var interessert i golf før jeg fikk hjerteinfarkt, men jeg ble mer opptatt av det etter det. Det er fullt fokus når jeg golfer, du har ikke så mye plass til annet enn det når du golfer.

Vendepunktet

Det første hjerteinfarktet ble et vendepunkt for han.
– Jeg ble sint. Var dette konsekvensen av det som legene hadde puttet i meg opp gjennom årene? Det var fryktelig frustrerende. Kanskje det ikke hadde skjedd, hvis de forskjellige instansene hadde snakket med hverandre?
Sykdommen med følgesykdommer og alt det innebærer tar ubevisst kontrollen. Men for Stangeland er det først og fremst hjerteproblemene som styrer mange valg i dag.
– Tør jeg ta et fly? Alt har en følge. Følgesykdommer har også en følge. Vil jeg ta et fly til New York? Nei. Men jeg reiste til Syden for første gang på fire år med datteren min. Jeg satt der med angsten, men jeg gjorde det for å være med henne.
– Har du noen råd til andre som opplever noe lignende?
– Jeg vil ikke si noe til andre. Det er så individuelt.
Men etter å ha tenkt seg litt om, er det noe han vil si til andre.
– Gjør bevisste valg. Det gjelder spesielt det å gå inn i en ny medisin. For meg var det Enbrel og Humira halleluja uten tanke på konsekvenser. Snakk med fastlegen og andre om konsekvenser og andre sykdommer. Det gjør ikke nødvendigvis den legen som behandler utslettet ditt. Han spør ikke om mer enn han må, for han vil ha deg frisk.

Hus i Syden

– Hadde du gjort noe annerledes i dag, hvis du visste det du vet i dag om psoriasis og følgesykdommer?
– Ja. Jeg hadde kjøpt meg et hus i Syden, så jeg kanskje kunne ha holdt psoriasisen i balanse og sluppet mange av medisinene. Jeg kjenner til flere som har fått til det.
Han synes det er underkommunisert at følgesykdommer kan oppstå uavhengig av mengde psoriasisutslett.
– Det er ikke avhengig av om du har fryktelig mye eller lite psoriasis. Det er kromosomfeil, men konsekvensene er ikke det samme. Og det kan være vanskelig å avgjøre om du får hjerte- og karsykdommer fordi du har psoriasis, eller om du har problemer i hjerte og karsystemet som gir seg utslag i psoriasis.

Artikkelen er hentet fra Hud & Helse nr. 1 2018.

Silvia Fernández Barrio leder organisasjonen AEPSO som er det argentinske Psoriasisforbundet. Det å treffe henne er å bli minnet om at det er veldig individuelt hvordan psoriasis påvirker folks liv. Samtidig som mange lever med sykdommen og klager over en konstant trøtthet, så sier Silvia at hun aldri har hatt noen problemer med nettopp trøtthet.
Og når to av tre personer med psoriasis sier at sykdommen begrenser dem i deres yrkesliv, så sier Silvia at hennes psoriasis aldri har påvirket jobben hennes. Og hun har arbeidet i mange år som TV-journalist, et yrke der utseendet spiller en rolle.
Men det betyr ikke at Silvia er uberørt av sin psoriasis, bare det at sykdommens påvirkning er begrenset til den personlige sfæren. Da hun som ung fikk psoriasis var det en overveldende opplevelse for henne.
– Psoriasis er en sykdom som spøker med hjernen din, forklarer Silvia. – Du vet ikke hva du skal gjøre med kroppen din. Du vet ikke hvordan du skal vise huden din. Du vet ikke hvor du skal gå. Du vet ikke hva du skal tro.

Innpakket i plast
I slutten av tenårene fikk Silvia røde utslett på bena. Selv trodde hun først det var utslett på grunn av hennes nikkelallergi, men en lege forklarte at det var psoriasis og foreslo at hun skulle oppsøke en hudlege.
– Jeg fikk treffe den hudlegen i Argentina som var best på psoriasis, forteller Silvia. – Han ga meg injeksjoner med Methotrexate og kremer. Jeg sov innsmurt i kremer og innpakket i plast. Slik holdt jeg på i flere år.
Psoriasisen spredte seg. Silvia fikk utslett på knærne og på albuene. Legen forklarte at det var de vanligste plassene å få psoriasisutslett. Samtidig fortsatte Silvia sitt vanlige liv med venner, kjæreste, studier og landhockey.
– Psoriasisen var en ulempe i mitt liv, men ingenting som hindret meg fra å leve det livet jeg ville leve, sier Silvia. – Kjæresten min brydde seg ikke om at jeg hadde psoriasis.
Men da forholdet til kjæresten tok slutt, ble psoriasisen et større hinder for Silvia. Hvis hun var ute og danset og traff noen som hun ble interessert i, så skjedde det ingenting. Hun var rett og slett redd for hva som skulle skje hvis hun viste utslettene.
– Når du er sammen med noen som du kjenner godt og som aksepterer deg som du er, så går det fint, forklarer Silvia. – Men når du for første gangen skal konfronteres med noen som ikke kjenner deg, er det en annen sak. Derfor ble det vanskelig for meg da forholdet tok slutt.

De beste legene 
Da Silvia var 22 år gammel, reiste hun til London med venninnene på landhockeylaget der hun var kaptein. Hun var noen dager i Storbritannia og Spania der hun jobbet med markedsføring og PR for tobakksfirmaet Philips Morris. Samtidig reiste hun rundt og oppsøkte kontinentets beste psoriasisleger.
– Jeg hadde telefonnummeret til alle de beste legene i England, Frankrike, Spania, Italia og Sverige, husker Silvia. – Jeg hadde muligheten til å søke den beste hjelpen som fantes å få for penger, noe de fleste ikke har.
Gjentatte magesår tvang Silvia til å avslutte behandlingen med methotrexate. Etter det bestemte hun seg for å slutte helt med systemisk behandling og satset istedenfor på lysbehandling. Samtidig solte hun seg så mye som mulig.
– Solen har alltid vært min store allierte, sier Silvia. – Når jeg soler meg, roer psoriasisen seg ned. Så fort jeg slutter å sole meg, kommer den tilbake.
Etter mange år reiste Silvia tilbake til Buenos Aires og hjemlandet Argentina. Der begynte hun på karrieren som journalist i TV og radio, noe som førte til kjendisstatus. Det ble en karriere som aldri ble påvirket av at hun hadde psoriasis.
– Min psoriasis har aldri hindret meg fra å gjøre noe, konstaterer Silvia. – Aldri. Den ga meg rare tanker og grublerier. Den fikk meg til å stille mange spørsmål. Men den hindret meg ikke i jobben.

En ny endring 
Men flere år senere skjedde det noe som førte til en endring i livet til Silvia.
– Da jeg var 50 år gjennomgikk jeg en operasjon i skulderen min, forteller Silvia. – Da smertene etter operasjonen ikke ville gi seg, fikk jeg en injeksjon som fikk huden min til å bli helbredet. Slik hadde jeg ikke sett ut siden jeg var 17 år.
Men da virkningene fra injeksjonen slapp, kom utslettet tilbake med fornyet kraft. Siden Silvia ikke kunne ta methotrexate, skrev legen ut det første biologiske legemiddelet som akkurat da var ute på markedet.

– Jeg har nesten ikke sovet i natt for jeg var vært så spent. Jeg har grugledet meg, sier Brede Larsen (10). Han sitter i sofaen hjemme i Glesvær i Hordaland, klar for å svare på spørsmål om psoriasis.

 Lys i luggen og solbrun i huden. I tillegg til en lang sommerferie, var han nemlig på en helsereise på Gran Canaria i regi av Rikshospitalet tidligere i år. Sammen med rundt 20 barn fra hele landet,
lekte og koste de seg i tre solfylte uker. I møte med sol og saltvann blir
huden mye bedre, og nå er ryggen helt fri for psoriasisutslett.

– Hva vi gjør på Gran Canaria? Vi spiser en god frokost sammen – det er faktisk egg og bacon hver dag! – Og så går vi på stranda. Vi bader mye, hviler og har forskjellige aktiviteter. Det er også en fotballbane ved hotellet der vi kan spille fotball. Det er gøy. Og så smører vi oss mye. Det er viktig, forteller Brede.

En lur idé

Brede fikk diagnosen psoriasis for to år siden. Nå er han mest plaget i hodebunnen, på tåneglene og litt på føttene – tidligere var det ryggen. Det klør ved utbrudd og noen ganger svir det, men det synes ikke når han er påkledd. Når det er sommer og shortsvær, eller ved bading og gym, hender det at andre barn spør hva det er.

Da forklarer Brede:
– Det er psoriasis, det er ikke smittsomt eller farlig. Jeg synes det er greit
at de spør, men noen ganger synes jeg det er litt kjedelig og slitsomt også. Men jeg har aldri opplevd noen stygge kommentarer, sier han.

Siden barn er nysgjerrige og lurer, fikk Brede en idé. Etter turen til Gran Canaria holdt han et foredrag foran klassen der han snakket om psoriasis.

– Jeg laget en powerpoint-presentasjon og fant bilder på nettet, og så fikk
jeg litt hjelp av mamma og pappa til hva jeg skulle skrive. Jeg viste også mange bilder fra en helsereise på Gran Canaria, og så fikk de i klassen
stille spørsmål. Det ble ganske mange spørsmål, sier Brede og smiler.

– Men etter presentasjonen så er det ingen som har spurt!

Modig og tøff

Læreren syntes Brede var veldig flink. Også mamma Tone synes sønnen er modig.

– Brede er en tøffing. Han er utadvendt og han gjemmer seg ikke bort. Vi i familien har alltid vært opptatt av å være åpne om psoriasis. Vi prøver å ikke stresse, og har fokus på hvile og søvn i hverdagen, og vi tar dagene som de kommer. Det er viktig å være positive.

Brede nikker.

– Positivitet er mye bedre enn negativitet når det gjelder psoriasis. Det er viktig å være positiv, sier Brede og smiler.

– Også er det veldig viktig å smøre seg ofte!

Foto: Privat
Artikkelen er hentet fra HUD. Et magasin om psoriasis. Det er et samarbeid mellom Psoriasis- og eksemforbundet og Novartis.
NO1709703560

– Jeg ble visst til på en sofa i stasjonsbygningen på togstasjonen på Darbu, sier Michael Andreassen (48) og ler. – Jeg tror det var leiligheten til besteforeldrene mine.

Sola skinner på den munnrappe P4-programlederen fra Konnerud i Drammen. Han sitter på uteserveringen ved Tranen i Oslo – muskuløs og solbrun med mørk shorts og ettersittende overdel. Han har en kaffekopp på bordet foran seg, og en bok med tittelen «Jeg heter Michael og er alkoholiker».

Den gnagende uroen

Det begynte så bra. Som baby var Michael Andreassen en drøm. Han var stille og rolig – ikke noe tull. Det påstod i hvert fall mormoren, selv om Michael tviler på at det var helt sant. Foreldrene hans var bare 18 og 20 år da han kom til verden, og Michael var mye sammen med mormoren og morfaren sin. Han tilbrakte helger og ferier sammen med dem, enten i campingvogna deres eller på landet. Han likte det godt. Det var ikke oppveksten det var noe i veien med. Men noe var galt med Michael.

Han var ikke store gutten da han kjente den gnagende uroen første gang. Rastløsheten. Sinnet. Han hadde knapt begynt på skolen da han slo både mora og faren. Senere kastet han pulten på dem som var dumme i klasserommet, i fullt raseri. Michael ante ikke hvor uroen kom fra den gangen, og han vet det fortsatt ikke.

– Kanskje var det oppmerksomhet og anerkjennelse jeg søkte. Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg var en ustyrlig unge. Det var noe ekstremt inni meg, noe veldig mørkt. Jeg hadde et inderlig ønske om å få slippe å være meg. Ville bare være noen annen. Jeg følte at noe mangla. Uroen skulle forfølge han videre i livet. Til gatekjøkkenet på Konnerud der de tøffe gutta var og der han drakk alkohol for første gang som 12-åring. Til Jernbanestasjonen i Drammen der han røyka hasj og sniffet lim. Og videre inn i voksenlivet. Det var bare i rusen at han fant ro.

Psoriasis og alkohol

På toppen av de andre utfordringene i ungdomstiden, fikk Michael også påvist psoriasis som ung tenåring. Han hadde det i hodebunnen, på albuene og noen ganger fikk han flekker i ansiktet.

– Som ung var jeg naturligvis forfengelig, og psoriasisen ga meg komplekser. Jeg fikk ofte et rødt utslett i panna som kunne væske og flasse, og psoriasisen var alltid der når jeg prøvde å gjøre meg fin. Hodebunnen var verst. Det drysset flass ned på skuldrene, og det var ingen måte å skjule det på. Jeg husker jeg smurte inn hodebunnen med olje og lå med hette på natta når det var som verst. Deretter hadde jeg på en medisinsk oppløsning. Det svidde da jeg dusjet, og jeg husker det som vondt og kjipt.

Festen var i gang

Michael hoppet av videregående i 2. klasse fordi han fikk muligheten til å jobbe med radio, en av de største lidenskapene i livet hans. Etter år i lokalradio, kom det en telefon som skulle snu opp-ned på livet hans. Det var P4. På 24-årsdagen sin i 1996, begynte Michael i P4 på Lillehammer. De neste årene skulle fortone seg mest som å gå på folkehøyskole med lomma full av penger.

I takt med at festen eskalerte, ble også Michael en av Norges mest profilerte programledere på radio. Han fikk familie og barn, men alkoholen halte og dro i ham, og spilte en stadig viktigere rolle i livet hans. Etter hvert gikk alkoholmisbruket fullstendig ut av kontroll. Han kjørte i fylla. Han var beruset da han intervjuet daværende statsminister Jens Stoltenberg. Han mistet oversikten over økonomien, men aller verst: Han klarte ikke å være en god pappa for de to barna sine. I klare øyeblikk drømte han bare om å få være en helt vanlig fyr, med et helt vanlig liv. Helt A4.

Det toppet seg vinteren 2012 da han dro på familieferie til Egypt. Det var et all inclusive-hotell og baren var åpen fra klokka ti på formiddagen. En himmel og et helvete for en alkoholiker. Michael drakk tett. Den psykiske tilstanden han befant seg i, kombinert med alkoholen, førte til at også psoriasisen blusset opp og ble en stor belastning.

– Alkohol gjorde alltid psoriasisen verre, og jeg var full av psoriasis denne vinteren. Flekkene fra dråpepsoriasisen under føttene gjorde at jeg hadde smerter da jeg gikk, og jeg hadde så mye psoriasis på hendene at jeg måtte smøre dem inn med salve og gå med hvite hansker. Datteren min kalte meg bare «prikkemannen». På vei ut i svømmebassenget, skygget barna unna meg. Det var som om det var en hai i vannet. Det var en ubehagelig opplevelse, forteller Michael.

Michael vakte oppsikt på mange måter. Noen uker etter at de kom tilbake fra ferien, stod barnevernet på døra. Noen hadde ringt inn en bekymringsmelding. Det var begynnelsen på slutten for et liv som alkoholiker.

Jakten på det nye livet

En marsdag i 2012 falt han sammen i P4-studioet og ble hentet i ambulanse på jobben. Da Michael våknet på rusakutten på Aker sykehus, var guarden var nede. Festen var over. Bunnen var nådd. Det var ikke noe mer å skjule. Michael var sjuskete og overvektig, men han var også åpen og klar – klar for en ny start og et nytt liv. Det nye livet startet på behandlingsklinikken Vangseter.

– På Vangseter ble jeg introdusert for den såkalte 12-trinnsmodellen, og det var denne modellen som ble mitt verktøy. 12-trinnsmodellen er et livslangt prosjekt og den krever at man er tålmodig og tar en dag ad gangen. Det fine med å ta dag for dag og steg for steg, er at man korter ned horisonten. Og når man korter ned horisonten er det også lettere å lykkes og føle mestring.

Den nye besettelsen

Michael er en avhengighetsperson. Når han først spiser, så spiser han til det er tomt. Og selv om han sluttet å drikke alkohol, spiste han mengder med smågodt og sjokolade. På et tidspunkt i 2013, veide han 115 kilo og ble andpusten av å knyte skolissene. En dag så han et intervju med George Clooney på TV. Clooney fortalte at han tok 1 000 pushups om dagen. «Det skal jeg også klare», tenkte Michael. Han ler.

Foto: Gry Traaen
Artikkelen er hentet fra HUD – Et magasin om psoriasis. Det er et samarbeid mellom Psoriasis- og eksemforbundet og Novartis.
NO1709703560  

– Jeg er faktisk en av de yngste som har fått påvist psoriasis. Jeg var bare én uke gammel da legene oppdaget det, forteller Malin Angeltveit (23).

Malin har altså hatt psoriasis hele livet og psoriasisartritt siden hun var 18 år. Den lille jenta vandret bekymringsløst rundt på øya Sotra utenfor Bergen med shorts og t-skjorte i hele barndommen. Det var ingen av lekekameratene som leet på et øyenbryn og Malin trodde det var helt vanlig å ha røde flekker og sår på huden. Så begynte hun på ungdomsskolen. Plutselig skulle hun få høre kommentarene og se blikkene. Plutselig skulle hun forstå at hun var litt var annerledes.

Smittsomt og farlig

– Ungdomsårene er jo en periode i livet da utseendet blir veldig viktig for veldig mange, også for meg. Jeg husker at det var så mange små ting som plaget meg –  ting som hver for seg ikke er så ille, men som blir vanskelig i det totale regnestykket. Jeg kunne for eksempel ikke barbere leggene mine uten at blodet rant. Jeg kunne aldri få den myke, glatte huden på leggene som de andre venninnene mine.

Årene på ungdomsskolen ble vanskelige, og det var mange som ville mene noe om Malin og hudsykdommen hennes.

– Noen av elevene på skolen snakket om at hudsykdommen min var både smittsom og farlig, og at de andre ikke måtte være i nærheten av meg, forteller Malin.

– Tør du virkelig å gå sånn? 

Malin droppet shorts og kjoler, og begynte å bruke heldekkende og mørkere klær. På sommeren gikk hun med bukse – uansett hvor varmt det var.

– Jeg husker en varm sommerdag. Jeg gikk med lange bukser, men vennene mine insisterte på at jeg måtte skifte til shorts. Det var sikkert 30 grader ute, så jeg tok på meg shorts. Vi var på vei til et kjøpesenter da en voksen mann så på meg og sa: «Å herregud, tør du virkelig å gå sånn? Det ser ut som at du har blitt slept etter en bil!»

Malin klarte ikke å svare. Hun ville bare hjem, og da hun kom hjem, gikk hun ikke ut av huset på flere dager. Hun stod foran speilet og prøvde å få ermene på genseren sin til å dekke flekkene på armene. Da hun ikke klarte ikke å dekke dem, kokte det inne i henne.

– I mange år hadde jeg brukt så mye energi på å ignorere kommentarene og blikkene, men nå klarte jeg det ikke lenger. Jeg fikk et angstanfall foran speilet den morgenen, og jeg husker at mamma spurte hva som var galt. Hun skjønte fort hva som var problemet og sa at jeg ikke behøvde å gå på skolen den dagen. Det tok mange år før jeg følte meg fin nok etter den sommerdagen.

Jakten på kjærligheten

«Æsj, kan du ikke bare smøre på noe sånn at det forsvinner?» Det var ungdomskjærestens reaksjon da han så flekkene og sårene til Malin.

– Jeg hadde noen kjærester i ungdomstiden, men jeg syntes alltid det var vanskelig og jeg skyndet meg å gjøre det slutt når det ble for nært. Jeg ville ikke at noen skulle se på eller ta på huden min – derfor avbrøt jeg forholdene før de rakk å komme med sårende kommentarer, forteller Malin.

Alle kommentarene har brent seg fast, men da hun begynte på videregående skole, skulle livet snu. Malins far hadde hørt at det skulle arrangeres et konferansemøte for barne- og ungdomsorganisasjonen til Psoriasis- og eksemforbundet, PEF-ung. Malin var skeptisk, men i dag er hun sjeleglad for at hun dro.

– Jeg trodde jo at jeg var den eneste i Bergen med psoriasis, men så var det både en og to til, sier Malin og ler.

En sterk, ung dame

Kombinasjonen av møtene i PEF-ung og ett år på folkehøyskole, gjorde den unge jenta sterkere. Hun begynte rett og slett å gi mer blaffen i blikkene og kommentarene. Da hun fikk den lille sønnen Engel August for to år siden, bestemte hun seg for å tørre. Tørre å ta på seg shorts, tørre å svare på stygge kommentarene og tørre å tro at hun var fin nok.

– Da jeg ble gravid tenkte jeg: Hvordan skal jeg klare å ta vare på en liten gutt, hvis jeg ikke klarer å stå opp og ta ansvar for meg selv?

– Jeg har brukt mye tid på å lære å elske meg selv, men etter hvert har jeg lært meg å akseptere at jeg har sår på kroppen. Og jeg har lært meg at jeg ikke er sykdommen min. Psoriasis representerer ikke meg - det er bare en liten del av meg. Jeg merker faktisk at hvis jeg har det bra, har psoriasisen det bra. Er jeg sur og lei så blomstrer psoriasisen opp. Hvordan jeg har det inni meg, vises på utsiden.

I dag er Malin Angeltveit veldig glad for at hun gikk på møtet til PEF-ung i Bergen den kvelden for noen år siden. Det ble et vendepunkt.

– Nå ser jeg at psoriasisen også har ført med seg mange positive ting i livet mitt. Jeg har blitt kjent med så mange fine mennesker, vært på fine turer og fått mange nye venner. I dag er livet mitt så bra! Engel August gir meg mye glede i hverdagen og jeg har også en kjæreste som jeg er veldig trygg på. Psoriasisen er det siste han tenker på, sier hun og ler. Psoriasisen er ikke lenger et hinder, og det er veldig deilig å tenke på. Psoriasis har gitt meg mer glede enn sorg i lengden.

Foto: Privat
Artikkelen er hentet fra HUD – Et magasin om psoriasis. Det er et samarbeid mellom Psoriasis- og eksemforbundet og Novartis. 
NO1709703560